Lenge siden nå...

Da har det jaggu gått nesten én uke siden jeg blogget sist. Beklager for de som venter på oppdateringer :)

Jeg er nå godt uti uke 2 etter operasjonen, og så langt har det gått bra. Føler meg i god form etter forholdene. Jeg får fortsatt i meg det jeg skal, men det er en stadig kamp mot klokka for å rekke det. Jeg skal ha i meg minst 1,5 liter væske og tro meg... det er ganske vanskelig når du skal bruke 20 minutter på hvert måltid (helst 6 stykker) og ikke drikke 10 minutter før og før det er gått 30 minutt etter. I tillegg kan jeg ikke drikke store slurker... ja, da er det ikke mer enn tida av veien for å rekke det :) Merker med en gang jeg gjør noe som ikke sto på timeplanen i utgangspunktet, kommer jeg fort ut av væskeinntaket... der har jeg en lang vei og gå.

Jeg priser meg lykkelig for å være i såpass god form. Fungerer veldig fint! Før helga fikk jeg besøk av foreldrene mine.. veldig koselig. Bestemte meg for å dra sammen med dem da de dro hjem. Så nå ferierer jeg i Larvik og har selskap hele dagen - samtidig som jeg får litt tid sammen med tantegullene :) I tillegg får Harald litt "fri" til jobben. Slipper å tenke på at han må raske på for å komme seg hjem fortest mulig. Men savner han da...

I disse dager leser jeg flere artikler hvor de advarer sterkt mot disse slankeoperasjonene... jeg kan ikke annet enn å registrere artiklene. Jeg er ikke i tvil om at jeg har gjort det riktige valget, og står for det jeg har gjort. Jeg er fullstendig klar over at det vil være utfordringer i livet framover - men det ville det jaggu vært uten operasjonen også! De skriver om alvorlige komplikasjoner fordi man mangler vitaminer... ja, men så er det jo derfor vi må ta tilskudd og følges jevnlig opp med prøver for å justere tilskudd og mengder der det er behov. 

Noen av disse artiklene provoserer meg litt når de skriver at "kostomlegging og trening fungerer vel så bra som operasjon". Ja, kanskje for noen - og bra er det... men etter en evig kamp, og som en jojo opp og ned på vekta - ja, da må man gjøre mer drastiske grep. 
Jeg skulle gjerne vært blant de som klarte det med hardt arbeid gjennom kost og trening, men jeg var ikke der...og det står respekt av den jobben de gjør de som klarer det uten operasjon.

Det er ikke for alle det hjelper "bare" med kostomlegging og trening... og vi som er opererte MÅ iallefall legge om kosten og trene. Det er etter operasjonen at kampen og den store jobben starter. Dersom noen tror at vi sitter i en stol mellom hver gang vi er på vekta, så tar de grundig feil. Selv har jeg ikke kommet dit at jeg er i gang med trening - men jeg kjenner flere som er langt foran meg i løypa - dette er ingen lek!

Nå ser jeg bare fram til å få fjernet stiftene fra arrene på mandag, til å begynne og spise litt most mat, til å begynne og trene... Jeg ser fram til hver dag jeg kjenner framgang og kjenner at klærne blir større og større.