Spenningen er utløst...

Da er første cellegift-kuren gjennomført...

Dagen startet i hovedstaden med en "historisk" hendelse - i følge det vi har observert i allefall. Snøfall!! I Norge?? I mars? Hva er det som skjer i denne verden?
Vi var i allefall god forberedt på det godt forhåndsmeldte snøværet og hadde lagt opp til å ha god tid til å komme oss til Ullevål - og godt var det.
Trafikken sto allerede på veien nedfor huset, og vi fant fort ut at vi skulle gå et stykke og finne alternativ transport. Det endte med 4,5 km gange til Hauketo hvor vi akkurat rakk toget og dermed rakk vi timen min klokken 9 :)

I resepsjonen på kreftsenteret klarte de ikke finne ut hvor jeg skulle, så vi løp opp (tok heis!) til sengeposten, hvor jeg var på tirsdag, og fikk beskjed om at jeg skulle på poliklinikken i 1. etasjen, så da sprang vi ned trappene.
En hyggelig kreftsykepleier hentet oss på venterommet, og vi ble fulgt inn til et behandlingsrom nederst i korridoren. Der kunne hun fortelle at legen hadde satt meg opp på en for svak cellegift-kur, og hun måtte endre det til den sterkeste kuren.

Behandlingen startet med oppvarming av hendene for å få fram blodårene, så ble veneflonen satt inn. Saltvannsløsning ble "pumpet" inn, og jeg var klar for å sette i gang selve kuren.
Kuren består av 3 forskjellige doser, med saltvannsløsning mellom hver dose.
Jeg kjenner ingenting før den siste dosen kommer - da får jeg det forhåndsmeldte trykket over nesen! Ja, det kjente jeg :) Men det gikk fort over.

Jeg er ferdig og vi kan bevege oss hjemover. Ingen kollektivtransport passerer sykehuset pga dette voldsomme uværet som herjer over hovedstaden!!!, så vi rusler ned til Majorstuen og tar t-bane derfra. Det var vel optimistisk å tro at 501-bussen skulle gå hjemover, så det ble taxi. Ruter har nok hatt en dyr driftsdag i dag! :)

Nå er klokken 21, og jeg føler meg relativt fin. Har litt emmen smak i munnen, men ingen kvalme og annen ubehag å skrive hjem om. Kroppen er noe sliten, så en del søvn har det blitt. Nå blir de to neste dagene spennende i forhold til bivirkninger.

Jeg er ved godt mot!

En ny epoke står for tur...

Sist mandag fikk jeg en gledelig nyhet - jeg er å betrakte som kreftfri (dog helt sikre er de ikke). Den dagen fikk jeg forespeilet en antatt etterbehandling med 6-8 måneder med cellegift og påfølgende stråling. Alle beskjeder var egentlig som forventet.

Sånn umiddelbart klarte jeg ikke glede meg over å være kreftfri. I stedet startet jeg å bekymre meg over hvor lang tid etterbehandlingen skulle ta. Jeg var ikke engstelig for selve behandlingen, eller det å miste håret eller andre bivirkninger av behandlingen. Jeg var bekymret over at tiden skulle gå litt for fort, og at min sykemeldingsperiode ikke skulle rekke til. Jeg bekymret meg over det økonomiske aspektet, og så mange mulige - og umulige - scenarier. I mitt hode måtte jeg spare meg til fattigmann, jeg solgte huset, flyttet... Det var mange rare tanker i hodet mitt.

Samme kveld hadde jeg fått det litt på avstand, og klarte glede meg over å være "kreftfri".

I går var jeg igjen på Kreftsenteret - denne gangen i samtale med lege i forbindelse med behandling. Det var blodprøver, venting, registrering, venting, samtaler, venting.... Ja, det ble mye venting.
Alle blodprøvene mine var perfekte, og ingenting å bekymre seg for der. Kroppen min var klar til å ta mot cellegiftbehandlingen.

Jeg er såkalt HER2-positiv, noe som gjør at de er usikre på om noen kreftceller kan ha sluppet fri og virre rundt i kroppen (om jeg har forstått det riktig). Derfor blir det noe ekstra behandling.

De kommende månedene har jeg følgende i vente:
Første cellegift-kuren skal jeg ta 4 ganger med 3 ukers mellomrom.
Deretter starter jeg andre cellegift-kur som jeg skal ta ukentlig i 12 uker.
Samtidig som jeg starter den andre kuren, skal jeg starte med Herceptin-behandling. Denne skal jeg ha 17 ganger med 3 ukers mellomrom.
Etter endt cellegiftbehandling skal jeg ha stråling - daglig i 3 uker.

Deretter er det vel jul! Kjenner at jeg allerede gleder meg til jul.

På torsdag førstkommende starter jeg opp. Kl. 09:00....
Jeg er nervøs - for første gang i denne prosessen, føler jeg nervøsitet og en udefinert følelse av ett eller annet rart. Frykt, kanskje? Redsel? Jeg vet ikke helt hva jeg føler.
Jeg er litt splittet i følelsene. Greit å komme i gang, men samtidig vet jeg ikke hva jeg skal i gang med. Jeg har med meg hjem et arsenal med medisiner - mest kvalmedempende medisiner.
Jeg vet ikke hvordan kroppen vil reagere... Er ikke sikkert jeg får noe særlig bivirkninger i det hele tatt. Det vet jeg ikke før i morgen, eller kanskje ikke før på lørdag...

Jeg føler et snev av tomhet. Denne første behandlingen utløser en enorm spenning hos meg. I natt og nå på morgenen har det vært tårer og følelser.

Jeg har hele tiden sagt at jeg ikke gruer meg til å miste håret, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg gruer meg nok litt, eller?? Jeg har jo alltid vært så misfornøyd med håret mitt. Nå slipper jeg å ergre meg over det lengre :) Men jeg tenker mye på hvordan jeg vil se ut uten hår....
Jeg har tidligere sagt at jeg ikke skulle ha parykk, men nå er jeg usikker på det også. Jeg har fått rekvisisjonen, og tror jeg kommer til å skaffe en - bare for å ha den. En sikkerhet...

Jeg har siste tiden følt på oppgitthet... jeg begynner å bli mektig lei av sykdom, smerter og nedturer. Jeg håper når dette er over, at jeg kan nyte livet og se framover. Jeg håper jeg kan få lov til å senke skuldrene og føle at kroppen fungerer.

Jeg håper jeg kan slippe å motta frikort i midten av februar.
Jeg vil ikke ha frikort!!
Samtidig føler jeg en takknemlighet til samfunnet og velferdssystemet.
I disse dager sjekker folk skatten sin - blir jeg skyldig eller får jeg igjen? Som selvstendig næringsdrivende, får jeg ikke resultatet mitt før til høsten.
MEN jeg vet allerede at jeg har fått igjen så innmari mye på skatten!
Lege, medisiner, operasjoner, et system som har ivaretatt mine behov i en krisesituasjon, trygghet... ja, tryggheten er uvurderlig i denne tiden. Å bli møtt med respekt...

Vil bare sove...

Jeg våknet akkurat opp fra en liten "kveldslur"... det er mange av disse "smålurene" for tiden.

Sist tirsdag fikk jeg meg en real nedtur.
Min kalender gikk bare fra operasjonen og fram til 10. mars - fram til da skulle jeg leve så normalt som mulig. Jeg funderte ikke over resultatet og videre behandling. 10. mars skulle jeg få svarene som kunne planlegge den videre kalenderen.

Jeg var forberedt på verst tenkelig resultat, men håpet jo selvfølgelig å få gode tilbakemeldinger.
Da legen og sykepleieren formidlet at prøvesvarene ikke var ferdige, møtte jeg veggen. Selv om jeg fikk et par gode tilbakemeldinger, klarte jeg ikke fokusere på dem. Klarte ikke glede meg over det som var positivt. Jeg var så innstilt og klar til å få prøvesvarene, og til å gå videre i prosessen. I stedet måtte jeg dra hjem uten svar og uten å vite når jeg skulle få svarene.
Jeg kunne fortsatt ikke planlegge tiden framover - jeg må fortsatt gå litt fra dag til dag, uke til uke.

Når jeg tenker meg om i ettertid, ser jeg hvor lite rasjonelt jeg reagerte. Jeg tror faktisk jeg hadde taklet bedre å få en veldig dårlig beskjed, enn å ikke få svar. Vi mennesker er merkelig skrudd sammen.

Når jeg nå har fått dette litt på avstand, gleder jeg meg selvsagt over at sårene gror fint, jeg har ingen vesentlige smerter, lymfeknutene de fjernet var fine og armhulen "friskmeldt".

Dagene går. Formen er relativt grei - MEN... jeg vil bare sove.
Uansett hva jeg gjør, er jeg trøtt og sliten.
Prøver å finne balansen mellom hvile og aktivitet, men så langt har jeg ikke lyktes å fylle på med energi.

På sykehuset får jeg "bidiagnosen" fatigue. Jeg har forstått at dette er helt vanlig for de som har eller har hatt kreft.
Jeg syns selv jeg har vært flink til å takle motstand og smerter gjennom tiden, men akkurat dette sliter jeg med å takle. Det går på humøret. Det er så mye jeg egentlig har lyst til å gjøre, men overskuddet er ikke der.
Men, med dette som så mye annet, det er bare å smøre seg med tålmodighet! Det går jo over, men uvisst tidsperspektiv.

Jeg savner jobben, men innser at jeg ikke har så mye å fare med akkurat nå. Innser at det beste for meg er å slappe av og ta tiden til hjelp.
Jeg savner energien og overskuddet, men innser at jeg må ta tiden til hjelp. Innser at jeg må fokuserer på hvile, aktivitet og kosthold.

I morgen skal jeg tilbake på sykehuset - og håper selvsagt at de har gode svar til meg da. Håper i det minste at de har noen svar til meg. Jeg er fortsatt optimistisk og vet at dette kommer til å gå bra til slutt, men er forberedt på at det kan bli en tøff tid framover.

Nå vil jeg sove...igjen...

Dagene går...

Det har gått to uker - to uker siden jeg ble operert.
11. februar ble jeg innlagt på Ullevål Sykehus. Jeg skulle møte kl. 07:00 - det er tidlig det. Jeg er først ut av dagens pasienter. Operasjonen er beregnet å ta ca 3 timer.
Harald kjører meg. Vi er ute i god tid...

Jeg blir innskrevet - det gjenkjennelige armbåndet beviser at jeg jeg nå er pasient på Ullevål. Utover dagen gjentar jeg personnummeret mitt til det kjedsommelige.

Jeg får utdelt dagens antrekk - en badekåpe, en sykehusskjorte og sist men ikke minst - den fantastiske bestemortrusa. Litt senere skal jeg få på meg de like fantastiske støttestrømpene! Føler meg hot! "Hot-panst" og "stay-ups"... NIIICE! :)

Kirurgene ankommer - plastikkirurgen tegner opp Norgeskartet - eller verdenskartet, og jeg begynner å bli klar for neste økt.

Operasjonssalen er klargjort. Jeg blir hentet og lagt på operasjonsbordet.
En av sykepleierne skal koble til noe utstyr... bommer på første forsøk, deretter glemmer han å koble til slangen før han setter på apparatet... jeg kjenner et øyeblikks usikkerhet; hmmm.... hvor mye mer skal han her gjøre under operasjonen tro??
En liten stund etter er jeg i drømmeverden - eller, kan vel ikke akkurat si at jeg drømte så mye. Var nok mye lengre borte enn som så.

Ca 11:30 våknet jeg av narkosen. Jeg er omtåket, trøtt, men i god form. Jeg har fortsatt bedøvelse og rimelig hyppig påfyll av smertestillende. De skjønne sykepleierne er stadig innom, og jeg blir i bedre og bedre form.

Jeg er rolig og veldig fornøyd med at denne etappen nå er gjennomført.
Kirurgene kommer innom i tur og orden - ja, det var to kirurger tilstede under min operasjon; kreftkirurgen og plastikkirurgen. De gir begge uttrykk for en meget vellykka operasjon. Spesielt kreftkirurgen er fornøyd - fornøyd med at de gjorde en reduksjon samtidig for da fikk hun tatt godt og vel rundt svulsten. Jeg har ikke sett noe av resultatet - jeg har bandasje over.

Plutselig får jeg et skikkelig heteslag - føler meg skikkelig dårlig! "Ok", tenker jeg - "da er vi i gang med forverring i formen". Jeg har ikke et plagg på kroppen. Alt som dekker meg er bandasje over brystene og en tynn dyne. Svetten renner...
Sykepleier Randi kommer inn til meg igjen (forøvrig den skjønneste sykepleieren jeg noen gang har møtt!!!). Jeg forteller om mine svettetokter og at jeg føler meg uvel, hvorpå hun sier: "ja, vi kan jo kanskje ta bort varmeteppet da." !!!!! VARMETEPPE??? Du kødder nå?? Her har jeg ligget å følt meg skikkelig dårlig, svettet som en gal - og så har dere pakket meg inn i varmeteppe??? Hehe, vi ler godt etterpå :)

Tiden går... det er tid for å bevege litt på seg. Sykepleier Randi og jeg går på vandring i korridorene. Vi møter en forundret kreftkirurg i gangen - "er du på bena alt??".
Jeg får servert lunsj - himmelsk... hvor godt kan egentlig en tørr kneipskive med gulost smake?? Jo, det kan jeg si deg - det kan faktisk smake himmelsk godt :)

Klokken har passert 14:00. Formen er stadig stigende, jeg har vært oppe av sengen og jeg har fått i meg mat. Nå vil de ha meg på do... det funker det også, selv om fargen er nokså unormal - blå - knallblå faktisk. Helt normalt, sier de... og det skal visstnok være sånn et døgn framover.

Jeg er klar til å bli flyttet til Rikshospitalet. Sjåfør Einar henter meg, og han og sykepleier Randi får meg trygt ut i bilen. Vi humper i vei til Riksen og parkerer utenfor hovedinngangen. Derfra går jeg til plastikkavdelingen hvor jeg skal være det neste døgnet. Einar går sammen med meg med bagasjen min.

På Riksen føler jeg med en gang at det er andre forhold. De var ikke helt forberedt på at jeg var på tur, men får ganske raskt et rom. Jeg er litt blek, sier de. De pøser på meg sukkersaft for å få farge i ansiktet mitt igjen. Jeg kommer meg fort i form igjen.

Ettermiddagen og kvelden blir ganske lang og kjedelig. Jeg ligger jo bare der... får besøk av mamma og Harald. Ei venninne stikker også innom. Kvelden hadde blitt fryktelig lang uten besøkene. Det blir mange telefoner og meldinger, og jeg har heldigvis med meg strikketøyet.

Jeg sliter litt med å sovne, men faller til slutt til ro. Men den gleden skulle jeg ikke ha lenge... rett før midnatt triller de inn en skikkelig snorkedame!!!! med beskjed: "hun skal bare sove her." Jeg driter da vel i om hun skal sove her eller hva hun skal - dere vekket meg og hun SNORKER!!!! Det tar lang tid før jeg sovner igjen.

Onsdag reiser jeg hjem.

I dag, to uker etter, sitter jeg er og oppsummerer disse to ukene ganske kort egentlig. Formen er stadig stigende. Jeg er såpass god form at jeg av og til må minne meg selv på at jeg må hvile slik at kroppen får restituert seg.

Mamma har vært hos oss nesten hele tiden fra 1. til 13. februar - var bare hjemme noen dager. Hun har vært helt unik - ryddet og vasket hele huset. Hun har ordnet og fikset slik at Harald og jeg skulle få konsentrere oss om operasjonen og tiden etter! Kommer til å stå i takknemlighetsgjeld lenge!!

4 dager etter operasjonen gjennomfører vi den lenge planlagte 50-årsdagen til Harald. Takket være god hjelp fra familie og venner, går det bra. Gjestene var fornøyde, jeg ble sliten og jubilanten storkoste seg - alt som forventet.

17. februar var jeg på kontroll hos kreftkirurgen. Hun var kjempefornøyd med resultatet og framdriften. Sårene ser veldig fine ut, og ingen grunn til bekymring.

Samme ettermiddag drar jeg og Kira til Larvik. Tenkte Harald skulle få tid til å tenke litt på seg selv, fokusere på jobb og få slappet litt av. Og hva skjer når man endelig slapper av? Jo, da blir man syk. Han ble liggende i influensa. Det er det jeg alltid har sagt... det er farlig å slappe av :) :)

Jeg har jobbet mye med meg selv og det psykiske i denne prosessen. Jeg har akseptert at jeg er syk, og for meg har det vært en suksessfaktor å være åpen om sykdommen. Ikke minst har jeg også akseptert at det tar noe tid før jeg får flere svar og dermed slått meg til ro med det. Jeg går ikke rundt å spekulerer på "hva, hvordan, dersom atte..."

10. mars er neste holdepunkt - da får jeg resultatene og dermed også framdrift i etterbehandling; hvilken behandling som blir nødvendig og omfanget. Inntil da får jeg glede meg over at operasjonen er gjennomført, og formen min, etter forholdene, er god.

Snart klar for neste etappe...

Den siste tiden har vært preget av følelser - to uker med en real "berg- og dalbane". Etter jeg gikk ut med forrige blogginnlegg hvor jeg fortalte åpent om brystkreften, har jeg fått mange positive tilbakemeldinger. For meg har det vært en måte å få utløp for følelser, samtidig som jeg har fått mye støtte fra venner og bekjente. Vil benytte anledningen til å takke dere alle for støtten dere har gitt meg så langt!

Det har vært en tung tid.
Det har vært en tid hvor tårene har kommet ut fra intet. En fremmed ringer, og åpner hyggelig med "og hvordan har du det i dag?". Jeg kjenner tårene presse på. Kjemper mot å bryte sammen i telefonen til denne ukjente mannen. Og sånn har dagene gått. Noen dager har vært gode (etter forholdene), mens andre dager har vært helt "rævva" - for å si det på godt norsk.

Jeg har på mange måter akseptert at jeg har fått brystkreft - at jeg har blitt syk. Jeg har tillatt meg å gråte og jeg har tillatt meg å være litt selvopptatt. Selvopptatt på en måte hvor jeg har tillatt meg å ta vare på meg selv, og gjøre ting som jeg har hatt lyst å gjøre.

Når man blir rammet av sykdom og en diagnose som brystkreft, går det mange rare tanker gjennom hodet. Jeg har ikke vært rasjonell i alle situasjoner, men jeg tror det er sunt å tørre og tenke også de "skumle" tankene. Selv om utviklingen innenfor brystkreft er særdeles positiv, henger det fortsatt noe vondt over ordet. Du har kreft... Jeg kjenner fortsatt at tårene presser på når jeg sier ordet. Jeg kjenner at jeg syns det er vanskelig å si ordet. Det blir så mye mer virkelig med en gang jeg sier det høyt.

Selv om prognosene for min del er positive, har jeg fått meg en liten tankevekker - livet er kort, og jeg har fått en påminnelse på at også jeg kan rammes av alvorlig sykdom.

Nå er ventetiden snart over, og jeg starter nå kampen for å bli frisk. I morgen skal jeg inn for å sjekke evt spredning eller noe sånt. De sprøyter inn en type kontrastveske, og tar deretter røngten.
Tirsdag morgen legges jeg inn.
Tirsdag morgen fjerner de kreftsvulsten!
Tirsdag morgen er starten på et "nytt" liv...

For dere som kjenner meg godt, vet jo at jeg er godt utstyr "der oppe" og det har jeg alltid vært. "Jentene", som en god kollega kaller brystene, er store og har tynget i mange år.
For 15 år siden var jeg innvilget brystreduksjon i Bodø. Dagen jeg skulle opereres blir jeg oppringt; kirurgen hadde blitt syk. Det ble ingen operasjon.
15 år etter ble jeg igjen innvilget brystreduksjon - denne gangen på Aleris hvor jeg hadde min Gastric Bypass for 2 år siden. Denne operasjonen skulle jeg få i begynnelsen av mars 2015. Denne gangen ble jeg rammet av brystkreft, og dermed ingen operasjon. Jeg begynner å tro at det ikke er meningen jeg skal få gjennomført denne operasjonen.
I konsultasjon med kreftlegen og kirurgene på Ullevål, bestemmer de seg for å gjennomføre en kombinasjonsoperasjon førstkommende tirsdag:
Kreftkirurgen fjerner svulsten, mens plastikkirurgen foretar en reduksjon.

Jeg "grugleder" meg!
Jeg gleder meg til å komme i gang - til å få kreften ut av kroppen, og til å få redusert brystene. Jeg gruer meg til tiden etter - eller jeg vet egentlig ikke hva jeg gruer meg til, men kjenner en udefinert spenning i kroppen.
Jeg er ved godt mot, og jeg er klar til å ta kampen. Jeg er en fighter, og jeg skal vinne denne kampen.
Jeg skal kjempe meg tilbake til hverdagen, og tilbake til et nytt og bedre liv.

Dere "hører" fra meg igjen når jeg våkner opp til meg selv på tirsdag.

Nå er jeg klar!

Kampen den går videre...

Det vekkes liv i "Berres kamp" igjen – men denne gangen blir ikke historien å handle om vekt og slike ting, men om de utfordringer man kan møte på i livet.

Vi er i midten av desember...Kira oppfører seg merkelig og snuser veldig på det ene brystet mitt. Hun gir seg ikke, og virker bestemt hver gang jeg prøver å ta henne bort.

Og der er den - alle kvinners store skrekk - kulen du helst ikke vil finne.

Det er snart jul. Jeg er i dårlig form. Jeg bestemmer meg for å avvente utvikling av kulen - den kan jo kanskje forsvinne av seg selv - en uskyldig liten sak?!? Jeg håper...

Jeg går inn i juleuken med tårer i det skjulte - jeg forteller det ikke til noen. Jeg vil ikke at andre skal få ødelagt julen med bekymring. Det holder at jeg bekymrer meg.

Jeg føler meg stadig dårlig og helt tom, og har problemer med å sette fingeren på hva det er. Jeg har gått i lengre tid med smerter i nakke/skulder, og skylder på det.

Jeg prøver å holde motet oppe, men jeg er lite rasjonell og det går mange scenarier gjennom hodet. Jeg tenker det verste...

4. januar - gjester har dratt; Harald og jeg er alene. Jeg bryter sammen og forteller han det. Jeg forteller om kulen jeg har funnet.

5. januar - jeg ringer pappa som har bursdag, og sliter med å holde masken. Jeg klarer det såvidt. Jeg har vært hos legen som har henvist meg til Ullevål for videre undersøkelse. Jeg blir sykemeldt - belastningen er stor. Syns egentlig det var nok som det var.

6. januar – Dette er dagen jeg forteller det til mamma, pappa og Line. Vi forteller det også til Haralds søster, Hege, som er lege.

12. januar er jeg i prat med pasientkoordinatoren som skal følge meg - jeg har fått time til mammografi tirsdag 13.

Tirsdag tar jeg bussen til byen og trikken videre opp til Ullevål. Jeg har god tid... jeg skal finne blokk 6A... Føler jeg går inn i et smug - en bakgård...og der står det 6A på et skilt. Jeg nærmer meg...

Jeg finner resepsjonen i 1. etasje. De viser meg videre til heisen som skal ta meg til 8. etasje. "Pling"... heisen kommer ned. Den skal hente meg... Jeg går inn, dørene lukkes... På tavlen står det 2...3...4...5... jeg føler meg mindre og mindre jo lengre opp i etasjene jeg kommer. Virkeligheten begynner å synke inn. 8. etasje...føler meg så liten at jeg nesten må ta sats for å komme meg over "dørstokken" ut av heisen.

Jeg setter meg på venterommet - strikketøyet er med. Pulsen øker da en herre i hvit frakk kommer ut: "Skjæran...?" Jeg går med denne herren inn til mamografien - Knut heter han. Knut ber meg ta av meg klærne - jeg tenker straks på Lisa Tønne sitt show hvor hun forteller da hun var på mammografi - jeg drar på smilebåndet, og spør om jeg skal ta en Lisa Tønne. Knut har ikke sett showet, og jeg forteller han om det. Han ler lett, og sier: "det holder om du tar av deg på overkroppen". Han ber meg peke sånn ca der kulen er. Jeg gjør det, og vi blir fort enige om at den er lett å finne. Knut tar de bildene han skal, og finner ut han må ta noen til. Knut drar fram det positive – kulen er glatt.

Jeg er ferdig og får beskjed om å vente på venterommet. Etter kort tid kommer Knut ut igjen: "Heidi...(han er på fornavn nå)... bli med meg." Vi skal inn og ta ultralyd. Radiologen kommer inn... Hilser pent. Hun heter Mona, og forteller hva hun skal gjøre. Til slutt ber hun Knut finne fram utstyr for å ta biopsi.

Jeg er helt rolig - Mona kommenterer det. Har gått inn i meg selv, litt fjern fra omverden. Jeg er ferdig. Får med meg et skriv, og beskjed om at jeg (eller prøvene mine) skal diskuteres på morgenmøte påfølgende tirsdag, og vil bli oppringt etter det. Nesten litt eksamensfølelse – vente på resultatene. Tro om jeg står eller stryker??

En lang uke med venting tar til. Jeg forteller det til noen flere...

Gjennom uken kommer det reaksjoner, og jeg prøver så godt jeg kan å tenke positivt. Det blir en veldig lang uke - den lengste i mitt liv. Mye tårer.

Tirsdagen kommer, jeg venter på telefon... Tirsdagen går...ingen telefon. Jeg ringer selv kl 15. Radiologen var syk, og de fikk ikke analysert prøvene. Jeg skulle få telefon dagen etter. Enda en dag venting..

Onsdag morgen ringer pasientkoordinatoren: "Jeg håper du har mulighet å komme til Ullevål i morgen kl 09.15." Selvfølgelig, svarer jeg hyggelig.

Jeg beginner å tolke; - tolker stemmen hennes og det hun sa... Og hvorfor hastet det slik å få meg inn?? Jeg holder på å bli gal!

Torsdag 22. januar: Harald er med meg. Vi tar samme ruten som forrige uke; buss til byen og trikk til Ullevål. Vi tar heisen til 4. etasje på Kreftsenteret. Jeg finner resepsjonen, hvor jeg registrerer meg og de viser meg til venterommet.

Tiden går sakte..pulsen slår raskt. Jeg er stille. Plutselig sier Harald: "Jeg er nervøs...".

Klokka tikker, og klokka passerer 09.30. En slank dame i hvit frakk kommer - alvorlig i blikket...tror hun sa "Skjæran...?".

Jeg tar med meg strikketøyet (det er med meg i dag også), veska, jakken... Harald er med.

Vi går inn på et rom hvor det sitter en lege. De har presentert seg, men jeg aner ikke hva de har sagt. Jeg har skjønt det... Legen starter forsiktig, jeg får ikke med meg så mye. Det kommer mange ord: .... Midt i der hører jeg bare... "Og dessverre viser prøvene at...." Tårene triller, jeg bare ser lepper som beveger seg. Jeg hører ikke mer. Jeg synker sammen...hodet i hendene...tårene drypper ned på buksa.

Den store skrekken er blitt en realitet, og som en av mange norske kvinner har jeg også fått brystkreft.

Dagen er svart! Det blir mye informasjon - mange inntrykk. Jeg er glad Harald er med og kan få med seg informasjonen.

Etter noen timer betaler jeg og drar hjem. Samme ruta...trikken til byen, og bussen hjem. Jeg er tom i blikket.. og tom for ord.

Underveis har vi orientert våre nærmeste..det er en tung stund og tårene tar aldri slutt.

Utpå kvelden får jeg summet meg litt. Har fått tid til å fordøye største sjokket. Jeg vet at dette kommer til å gå bra. Etter hva jeg har fått med meg av informasjon, er prognosene gode. Det er ingen umiddelbare tegn til spredning.

Jeg er satt opp til operasjon 10. februar, og hva som trengs av etterbehandlig vil bli avgjort etter operasjonen.

Et par dager etter sjokkbeskjeden, er jeg, etter forholdene, ved godt mot. Jeg vet jeg går tøffe tider i møte, men skal klare dette.

I en av arbeidersangene vi sang på Sørmarka i sin tiden, synger vi: "Kampen den går videre....". Jeg er kampklar!!

Livet som overvektig...

Sitter her tankefull, og kjenner at jeg må ha ut noen av tankene...

Det er over et år siden mitt liv tok en helomvendig, og jeg gikk bedre tider i møte. Operasjonen min har vært et vendepunkt for meg, og livet slik jeg har det i dag sammenlignet med før operasjonen kan nesten ikke sammenlignes.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen - jeg har vært utrolig heldig! Min operasjon har vært uten komplikasjoner, og livet i etterkant har ikke bydd på de aller største utfordringene - fysisk sett!

Men - for det er et stort men!

Jeg tok et valg - jeg valgte å være åpen om operasjonen. Jeg vet mange ønsker å holde det for seg selv, og jeg respekterer det, men for min del har det vært min terapi - og jeg er utrolig glad for åpenheten og responsen jeg har fått i etterkant.

Til nå har jeg skrevet mest om selve operasjonen, vekttapet, suksesshistorier, noen få refleksjoner rundt det psykiske..

Men det er kanskje på tide å åpne opp for hvem jeg engang var, og hvordan jeg har opplevd livet som overvektig.

Mange har gitt meg tilbakemeldinger at de aldri har sett på meg som stor - har alltid vært så velkledd og smilende. Ja, det har vært min måte å skjule Heidi på. Mitt engasjement, min iver etter å hjelpe andre - et selvforsvar for å slippe fokus på meg selv. En måte å skyve andre unna Heidi... Det var overflaten dere skulle få bli kjent med.

Som barn og ungdom var jeg alltid stor og jeg var tidlig utviklet, og jeg som så mange andre gikk gjennom en grusom periode med mobbing. Det var kommentarer, slengbemerkninger, blikk... det gjorde vondt. Det var mange tårer - i skjul! Den gang ville jeg aldri innrømme hvor vondt det egentlig gjorde. Hver eneste kommentar og hvert eneste blikk rev hjertet mitt i filler...
Jeg husker det som om det var i går! Jeg husker kommentarene - de har brent seg fast, jeg ser for meg blikkene, og jeg husker den dagen mamma og pappa oppdaget det. Hvor vondt er det ikke for foreldre å oppdage at ungen deres blir mobbet?

Jeg bærer ikke nag til noen av de som mobbet - noen har jeg faktisk på vennelisten på facebook den dag i dag. Jeg tror ikke de visste bedre den gang - og jeg velger faktisk å tro at de ikke mente noe vondt med det.
Jeg kom meg gjennom det, og jeg har kommet meg godt i ettertid. Jeg vil faktisk påstå at jeg har blitt sterkere - men jeg har brukt mange år på å bearbeide sorg og sinne.

Det gjør vondt i mitt hjerte hver gang jeg leser om barn (og også voksne) som blir mobbet. Samfunnet kan være brutalt!, og jeg håper vi alle kan ta vår del av ansvaret for å bekjempe mobbingen. La alle få mulighet til et liv uten mobbing og respekter den andre for den fantastiske personen den faktisk er. Og ikke minst - snakk om det. Ikke la mobbing ties i hjel!

Som overvektig ung er livet vanskelig. Alt du ønsker er å være som andre, klare det andre klarer... til tross for at jeg var kraftig i mine unge dager, var jeg aktiv. Jeg var med på både svømming, fotball, håndball og langrenn... jeg presterte godt til og med. Som ung vant jeg flere skirenn, jeg scoret mange mål både som fotballspiller og håndballspiller, og jeg var faktisk en relativt dyktig svømmer.
Men kroppen gjorde det vanskelig, og alt ballet på seg. Det var tungt, og etterhvert begynte jeg å skjemmes mer og mer over hvem jeg var, og jeg ville ikke være med på aktiviteter. Det var flaut... så begynner trøstespisingen.. "The game is on" - den onde sirkelen er i gang.

Trøstespisingen skjer i skjul, og i hodet jobber det mange tanker samtidig. Jeg vet at jeg straffer kun meg selv med spisingen, men samtidig er det noe som forteller meg "dersom ingen ser at jeg spiser, teller det ikke". Så utrolig slem kan man være med seg selv! Lure seg selv til å tro at jeg kan putte i meg alt av søtsaker og usunn mat bare ingen andre ser det. Jeg lurer unna mat, jeg tror at mine foreldre ikke merker at jeg nesten har tømt potetgullposen som lå i langskapet. Selvsagt vet de det ikke - de var jo ikke engang hjemme da jeg spiste!
Dette fortsatte jeg med til rett før operasjonen...

Jeg startet alle mine grusomme slankeforsøk som relativt ung - jeg har herjet kroppen min opp gjennom årene. Det enkleste i verden er å gå ned i vekt - det er jo faktisk bare å slutte å spise, eller tylle i seg en eller annen pulverkur. Men å ikke gå opp i vekt igjen, ja det er rett og slett vanskelig. Og som de aller fleste vet, så kommer vekta da med renter. Så er det en periode med trøstespising igjen før vi starter på neste kur - og sånn går årene, og resultatet blir bare verre og verre.

Jeg har aldri ønsket å prate om vekta mi, og jeg har i alle år prøvd å fortrenge realitetene. Jeg har heller aldri villet innrømme at vekta la begrensninger for meg i mitt voksne liv, og fant alltid unnskyldninger jeg kunne bruke. Men når vekta kommer så langt som den gjorde hos meg, ja da er det begrensninger.

Og nå kommer noe som jeg aldri har skrevet eller sagt i offentlighet, men nå er tiden inne... når vekta viser nesten 150 kilo - ja, SELVSAGT FÅR LIVET NOEN BEGRENSNINGER OG UTFORDRINGER. Jeg kan prise meg lykkelig for at jeg aldri fikk følgeskader i hofter og knær, eller diabetes... men tror ikke jeg kunne gått særlig mye lengre før diagnoselisten hadde blitt lang.

I dag tør jeg være ærlig med meg selv - jeg tør å snakke om vekta, kroppen og det jeg har vært gjennom. Men jeg kjenner at det fortsatt gjør vondt når jeg snakker om det, og jeg kjenner at det butter litt i mot hver gang jeg skal snakke med noen om det. Noe av meg vil holde tilbake, mens noe bare lar tankene komme ut.

Jeg sliter fortsatt med å se hvor flott jeg har blitt (kan faktisk ikke tro at jeg skrev akkurat det der!!!)... Når jeg ser meg i speilet, ser jeg den store Heidi. I hodet mitt vet jeg at jeg faktisk har halvert kroppsvekta mi det siste året. Jeg vet at jeg kan gå i butikker å kjøpe klær i størrelse M og S, og jeg ser jo faktisk at noe har skjedd. Men noe i meg klarer ikke å forstå hvordan kroppen min egentlig ser ut nå. Er den så mye mer forskjellig enn den var 18. februar 2013? Jeg vet jo svaret, er ikke dum... :) Jeg ser jo på bilder at det er stor forskjell, men jeg trenger faktisk bilder for å klare å se forskjell - og det skremmer meg.

Her er vi inne på det store "men'et" jeg snakket om i begynnelsen - det psykiske. Det spiller meg et puss, og jeg må jobbe knallhardt hver eneste dag. Det tærer på kreftene, og jeg kjenner jeg er sliten.

Når det er sagt vil jeg til slutt tilføye at jeg har et hærlig liv! Jeg har en familie som støtter meg 100 %, verden beste kjæreste som backer meg opp hele tiden, og som oppmuntrer meg i hverdagen (og som faktisk oppfordrer meg til å shoppe klær!!!). Jeg har en fantastisk jobb og flotte kolleger - en plass man kan være akkurat den man er, og blir respektert for den man er. Jeg har gode venner og jeg kjenner livsglede.

Det ble en litt brå slutt på dette blogginnlegget, men jeg må faktisk skynde meg avgårde på trening :)