Sist tirsdag fikk jeg meg en real nedtur.
Min kalender gikk bare fra operasjonen og fram til 10. mars - fram til da skulle jeg leve så normalt som mulig. Jeg funderte ikke over resultatet og videre behandling. 10. mars skulle jeg få svarene som kunne planlegge den videre kalenderen.
Jeg var forberedt på verst tenkelig resultat, men håpet jo selvfølgelig å få gode tilbakemeldinger.
Da legen og sykepleieren formidlet at prøvesvarene ikke var ferdige, møtte jeg veggen. Selv om jeg fikk et par gode tilbakemeldinger, klarte jeg ikke fokusere på dem. Klarte ikke glede meg over det som var positivt. Jeg var så innstilt og klar til å få prøvesvarene, og til å gå videre i prosessen. I stedet måtte jeg dra hjem uten svar og uten å vite når jeg skulle få svarene.
Jeg kunne fortsatt ikke planlegge tiden framover - jeg må fortsatt gå litt fra dag til dag, uke til uke.
Når jeg tenker meg om i ettertid, ser jeg hvor lite rasjonelt jeg reagerte. Jeg tror faktisk jeg hadde taklet bedre å få en veldig dårlig beskjed, enn å ikke få svar. Vi mennesker er merkelig skrudd sammen.
Når jeg nå har fått dette litt på avstand, gleder jeg meg selvsagt over at sårene gror fint, jeg har ingen vesentlige smerter, lymfeknutene de fjernet var fine og armhulen "friskmeldt".
Dagene går. Formen er relativt grei - MEN... jeg vil bare sove.
Uansett hva jeg gjør, er jeg trøtt og sliten.
Prøver å finne balansen mellom hvile og aktivitet, men så langt har jeg ikke lyktes å fylle på med energi.
Jeg syns selv jeg har vært flink til å takle motstand og smerter gjennom tiden, men akkurat dette sliter jeg med å takle. Det går på humøret. Det er så mye jeg egentlig har lyst til å gjøre, men overskuddet er ikke der.
Men, med dette som så mye annet, det er bare å smøre seg med tålmodighet! Det går jo over, men uvisst tidsperspektiv.
Jeg savner jobben, men innser at jeg ikke har så mye å fare med akkurat nå. Innser at det beste for meg er å slappe av og ta tiden til hjelp.
Jeg savner energien og overskuddet, men innser at jeg må ta tiden til hjelp. Innser at jeg må fokuserer på hvile, aktivitet og kosthold.
I morgen skal jeg tilbake på sykehuset - og håper selvsagt at de har gode svar til meg da. Håper i det minste at de har noen svar til meg. Jeg er fortsatt optimistisk og vet at dette kommer til å gå bra til slutt, men er forberedt på at det kan bli en tøff tid framover.
Nå vil jeg sove...igjen...
Fullt forståelig at man får noen smeller underveis og at man føler seg sliten er jo ikke så rart. Kroppen jobber jo på høygir med å gjøre deg frisk igjen. Håper du får svarene du venter på raskt slik at du slipper å gå å lure. Sender masse gode tanker på veien <3 klem
SvarSlett