Sist mandag fikk jeg en gledelig nyhet - jeg er å betrakte som kreftfri (dog helt sikre er de ikke). Den dagen fikk jeg forespeilet en antatt etterbehandling med 6-8 måneder med cellegift og påfølgende stråling. Alle beskjeder var egentlig som forventet.
Sånn umiddelbart klarte jeg ikke glede meg over å være kreftfri. I stedet startet jeg å bekymre meg over hvor lang tid etterbehandlingen skulle ta. Jeg var ikke engstelig for selve behandlingen, eller det å miste håret eller andre bivirkninger av behandlingen. Jeg var bekymret over at tiden skulle gå litt for fort, og at min sykemeldingsperiode ikke skulle rekke til. Jeg bekymret meg over det økonomiske aspektet, og så mange mulige - og umulige - scenarier. I mitt hode måtte jeg spare meg til fattigmann, jeg solgte huset, flyttet... Det var mange rare tanker i hodet mitt.
Samme kveld hadde jeg fått det litt på avstand, og klarte glede meg over å være "kreftfri".
I går var jeg igjen på Kreftsenteret - denne gangen i samtale med lege i forbindelse med behandling. Det var blodprøver, venting, registrering, venting, samtaler, venting.... Ja, det ble mye venting.
Alle blodprøvene mine var perfekte, og ingenting å bekymre seg for der. Kroppen min var klar til å ta mot cellegiftbehandlingen.
Jeg er såkalt HER2-positiv, noe som gjør at de er usikre på om noen kreftceller kan ha sluppet fri og virre rundt i kroppen (om jeg har forstått det riktig). Derfor blir det noe ekstra behandling.
De kommende månedene har jeg følgende i vente:
Første cellegift-kuren skal jeg ta 4 ganger med 3 ukers mellomrom.
Deretter starter jeg andre cellegift-kur som jeg skal ta ukentlig i 12 uker.
Samtidig som jeg starter den andre kuren, skal jeg starte med Herceptin-behandling. Denne skal jeg ha 17 ganger med 3 ukers mellomrom.
Etter endt cellegiftbehandling skal jeg ha stråling - daglig i 3 uker.
Deretter er det vel jul! Kjenner at jeg allerede gleder meg til jul.
På torsdag førstkommende starter jeg opp. Kl. 09:00....
Jeg er nervøs - for første gang i denne prosessen, føler jeg nervøsitet og en udefinert følelse av ett eller annet rart. Frykt, kanskje? Redsel? Jeg vet ikke helt hva jeg føler.
Jeg er litt splittet i følelsene. Greit å komme i gang, men samtidig vet jeg ikke hva jeg skal i gang med. Jeg har med meg hjem et arsenal med medisiner - mest kvalmedempende medisiner.
Jeg vet ikke hvordan kroppen vil reagere... Er ikke sikkert jeg får noe særlig bivirkninger i det hele tatt. Det vet jeg ikke før i morgen, eller kanskje ikke før på lørdag...
Jeg føler et snev av tomhet. Denne første behandlingen utløser en enorm spenning hos meg. I natt og nå på morgenen har det vært tårer og følelser.
Jeg har hele tiden sagt at jeg ikke gruer meg til å miste håret, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg gruer meg nok litt, eller?? Jeg har jo alltid vært så misfornøyd med håret mitt. Nå slipper jeg å ergre meg over det lengre :) Men jeg tenker mye på hvordan jeg vil se ut uten hår....
Jeg har tidligere sagt at jeg ikke skulle ha parykk, men nå er jeg usikker på det også. Jeg har fått rekvisisjonen, og tror jeg kommer til å skaffe en - bare for å ha den. En sikkerhet...
Jeg har siste tiden følt på oppgitthet... jeg begynner å bli mektig lei av sykdom, smerter og nedturer. Jeg håper når dette er over, at jeg kan nyte livet og se framover. Jeg håper jeg kan få lov til å senke skuldrene og føle at kroppen fungerer.
Jeg håper jeg kan slippe å motta frikort i midten av februar.
Jeg vil ikke ha frikort!!
Samtidig føler jeg en takknemlighet til samfunnet og velferdssystemet.
I disse dager sjekker folk skatten sin - blir jeg skyldig eller får jeg igjen? Som selvstendig næringsdrivende, får jeg ikke resultatet mitt før til høsten.
MEN jeg vet allerede at jeg har fått igjen så innmari mye på skatten!
Lege, medisiner, operasjoner, et system som har ivaretatt mine behov i en krisesituasjon, trygghet... ja, tryggheten er uvurderlig i denne tiden. Å bli møtt med respekt...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar