Den siste tiden har vært preget av følelser - to uker med en real "berg- og dalbane". Etter jeg gikk ut med forrige blogginnlegg hvor jeg fortalte åpent om brystkreften, har jeg fått mange positive tilbakemeldinger. For meg har det vært en måte å få utløp for følelser, samtidig som jeg har fått mye støtte fra venner og bekjente. Vil benytte anledningen til å takke dere alle for støtten dere har gitt meg så langt!
Det har vært en tung tid.
Det har vært en tid hvor tårene har kommet ut fra intet. En fremmed ringer, og åpner hyggelig med "og hvordan har du det i dag?". Jeg kjenner tårene presse på. Kjemper mot å bryte sammen i telefonen til denne ukjente mannen. Og sånn har dagene gått. Noen dager har vært gode (etter forholdene), mens andre dager har vært helt "rævva" - for å si det på godt norsk.
Jeg har på mange måter akseptert at jeg har fått brystkreft - at jeg har blitt syk. Jeg har tillatt meg å gråte og jeg har tillatt meg å være litt selvopptatt. Selvopptatt på en måte hvor jeg har tillatt meg å ta vare på meg selv, og gjøre ting som jeg har hatt lyst å gjøre.
Når man blir rammet av sykdom og en diagnose som brystkreft, går det mange rare tanker gjennom hodet. Jeg har ikke vært rasjonell i alle situasjoner, men jeg tror det er sunt å tørre og tenke også de "skumle" tankene. Selv om utviklingen innenfor brystkreft er særdeles positiv, henger det fortsatt noe vondt over ordet. Du har kreft... Jeg kjenner fortsatt at tårene presser på når jeg sier ordet. Jeg kjenner at jeg syns det er vanskelig å si ordet. Det blir så mye mer virkelig med en gang jeg sier det høyt.
Selv om prognosene for min del er positive, har jeg fått meg en liten tankevekker - livet er kort, og jeg har fått en påminnelse på at også jeg kan rammes av alvorlig sykdom.
Nå er ventetiden snart over, og jeg starter nå kampen for å bli frisk. I morgen skal jeg inn for å sjekke evt spredning eller noe sånt. De sprøyter inn en type kontrastveske, og tar deretter røngten.
Tirsdag morgen legges jeg inn.
Tirsdag morgen fjerner de kreftsvulsten!
Tirsdag morgen er starten på et "nytt" liv...
For dere som kjenner meg godt, vet jo at jeg er godt utstyr "der oppe" og det har jeg alltid vært. "Jentene", som en god kollega kaller brystene, er store og har tynget i mange år.
For 15 år siden var jeg innvilget brystreduksjon i Bodø. Dagen jeg skulle opereres blir jeg oppringt; kirurgen hadde blitt syk. Det ble ingen operasjon.
15 år etter ble jeg igjen innvilget brystreduksjon - denne gangen på Aleris hvor jeg hadde min Gastric Bypass for 2 år siden. Denne operasjonen skulle jeg få i begynnelsen av mars 2015. Denne gangen ble jeg rammet av brystkreft, og dermed ingen operasjon. Jeg begynner å tro at det ikke er meningen jeg skal få gjennomført denne operasjonen.
I konsultasjon med kreftlegen og kirurgene på Ullevål, bestemmer de seg for å gjennomføre en kombinasjonsoperasjon førstkommende tirsdag:
Kreftkirurgen fjerner svulsten, mens plastikkirurgen foretar en reduksjon.
Jeg "grugleder" meg!
Jeg gleder meg til å komme i gang - til å få kreften ut av kroppen, og til å få redusert brystene. Jeg gruer meg til tiden etter - eller jeg vet egentlig ikke hva jeg gruer meg til, men kjenner en udefinert spenning i kroppen.
Jeg er ved godt mot, og jeg er klar til å ta kampen. Jeg er en fighter, og jeg skal vinne denne kampen.
Jeg skal kjempe meg tilbake til hverdagen, og tilbake til et nytt og bedre liv.
Dere "hører" fra meg igjen når jeg våkner opp til meg selv på tirsdag.
Nå er jeg klar!
Kjære Heidi. Du skriver som vanlig godt om hvordan livet med alvorlig sykdom fortoner seg, og slik at det er lett å kjenne seg igjen (for min del som pårørende). Glad i deg, og veldig imponert over det engasjement og den fighterviljen du har. Stå på -vi heier fra sidelinjen. Klem Hanne Sofie
SvarSlett