Spenningen er utløst...

Da er første cellegift-kuren gjennomført...

Dagen startet i hovedstaden med en "historisk" hendelse - i følge det vi har observert i allefall. Snøfall!! I Norge?? I mars? Hva er det som skjer i denne verden?
Vi var i allefall god forberedt på det godt forhåndsmeldte snøværet og hadde lagt opp til å ha god tid til å komme oss til Ullevål - og godt var det.
Trafikken sto allerede på veien nedfor huset, og vi fant fort ut at vi skulle gå et stykke og finne alternativ transport. Det endte med 4,5 km gange til Hauketo hvor vi akkurat rakk toget og dermed rakk vi timen min klokken 9 :)

I resepsjonen på kreftsenteret klarte de ikke finne ut hvor jeg skulle, så vi løp opp (tok heis!) til sengeposten, hvor jeg var på tirsdag, og fikk beskjed om at jeg skulle på poliklinikken i 1. etasjen, så da sprang vi ned trappene.
En hyggelig kreftsykepleier hentet oss på venterommet, og vi ble fulgt inn til et behandlingsrom nederst i korridoren. Der kunne hun fortelle at legen hadde satt meg opp på en for svak cellegift-kur, og hun måtte endre det til den sterkeste kuren.

Behandlingen startet med oppvarming av hendene for å få fram blodårene, så ble veneflonen satt inn. Saltvannsløsning ble "pumpet" inn, og jeg var klar for å sette i gang selve kuren.
Kuren består av 3 forskjellige doser, med saltvannsløsning mellom hver dose.
Jeg kjenner ingenting før den siste dosen kommer - da får jeg det forhåndsmeldte trykket over nesen! Ja, det kjente jeg :) Men det gikk fort over.

Jeg er ferdig og vi kan bevege oss hjemover. Ingen kollektivtransport passerer sykehuset pga dette voldsomme uværet som herjer over hovedstaden!!!, så vi rusler ned til Majorstuen og tar t-bane derfra. Det var vel optimistisk å tro at 501-bussen skulle gå hjemover, så det ble taxi. Ruter har nok hatt en dyr driftsdag i dag! :)

Nå er klokken 21, og jeg føler meg relativt fin. Har litt emmen smak i munnen, men ingen kvalme og annen ubehag å skrive hjem om. Kroppen er noe sliten, så en del søvn har det blitt. Nå blir de to neste dagene spennende i forhold til bivirkninger.

Jeg er ved godt mot!

En ny epoke står for tur...

Sist mandag fikk jeg en gledelig nyhet - jeg er å betrakte som kreftfri (dog helt sikre er de ikke). Den dagen fikk jeg forespeilet en antatt etterbehandling med 6-8 måneder med cellegift og påfølgende stråling. Alle beskjeder var egentlig som forventet.

Sånn umiddelbart klarte jeg ikke glede meg over å være kreftfri. I stedet startet jeg å bekymre meg over hvor lang tid etterbehandlingen skulle ta. Jeg var ikke engstelig for selve behandlingen, eller det å miste håret eller andre bivirkninger av behandlingen. Jeg var bekymret over at tiden skulle gå litt for fort, og at min sykemeldingsperiode ikke skulle rekke til. Jeg bekymret meg over det økonomiske aspektet, og så mange mulige - og umulige - scenarier. I mitt hode måtte jeg spare meg til fattigmann, jeg solgte huset, flyttet... Det var mange rare tanker i hodet mitt.

Samme kveld hadde jeg fått det litt på avstand, og klarte glede meg over å være "kreftfri".

I går var jeg igjen på Kreftsenteret - denne gangen i samtale med lege i forbindelse med behandling. Det var blodprøver, venting, registrering, venting, samtaler, venting.... Ja, det ble mye venting.
Alle blodprøvene mine var perfekte, og ingenting å bekymre seg for der. Kroppen min var klar til å ta mot cellegiftbehandlingen.

Jeg er såkalt HER2-positiv, noe som gjør at de er usikre på om noen kreftceller kan ha sluppet fri og virre rundt i kroppen (om jeg har forstått det riktig). Derfor blir det noe ekstra behandling.

De kommende månedene har jeg følgende i vente:
Første cellegift-kuren skal jeg ta 4 ganger med 3 ukers mellomrom.
Deretter starter jeg andre cellegift-kur som jeg skal ta ukentlig i 12 uker.
Samtidig som jeg starter den andre kuren, skal jeg starte med Herceptin-behandling. Denne skal jeg ha 17 ganger med 3 ukers mellomrom.
Etter endt cellegiftbehandling skal jeg ha stråling - daglig i 3 uker.

Deretter er det vel jul! Kjenner at jeg allerede gleder meg til jul.

På torsdag førstkommende starter jeg opp. Kl. 09:00....
Jeg er nervøs - for første gang i denne prosessen, føler jeg nervøsitet og en udefinert følelse av ett eller annet rart. Frykt, kanskje? Redsel? Jeg vet ikke helt hva jeg føler.
Jeg er litt splittet i følelsene. Greit å komme i gang, men samtidig vet jeg ikke hva jeg skal i gang med. Jeg har med meg hjem et arsenal med medisiner - mest kvalmedempende medisiner.
Jeg vet ikke hvordan kroppen vil reagere... Er ikke sikkert jeg får noe særlig bivirkninger i det hele tatt. Det vet jeg ikke før i morgen, eller kanskje ikke før på lørdag...

Jeg føler et snev av tomhet. Denne første behandlingen utløser en enorm spenning hos meg. I natt og nå på morgenen har det vært tårer og følelser.

Jeg har hele tiden sagt at jeg ikke gruer meg til å miste håret, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg gruer meg nok litt, eller?? Jeg har jo alltid vært så misfornøyd med håret mitt. Nå slipper jeg å ergre meg over det lengre :) Men jeg tenker mye på hvordan jeg vil se ut uten hår....
Jeg har tidligere sagt at jeg ikke skulle ha parykk, men nå er jeg usikker på det også. Jeg har fått rekvisisjonen, og tror jeg kommer til å skaffe en - bare for å ha den. En sikkerhet...

Jeg har siste tiden følt på oppgitthet... jeg begynner å bli mektig lei av sykdom, smerter og nedturer. Jeg håper når dette er over, at jeg kan nyte livet og se framover. Jeg håper jeg kan få lov til å senke skuldrene og føle at kroppen fungerer.

Jeg håper jeg kan slippe å motta frikort i midten av februar.
Jeg vil ikke ha frikort!!
Samtidig føler jeg en takknemlighet til samfunnet og velferdssystemet.
I disse dager sjekker folk skatten sin - blir jeg skyldig eller får jeg igjen? Som selvstendig næringsdrivende, får jeg ikke resultatet mitt før til høsten.
MEN jeg vet allerede at jeg har fått igjen så innmari mye på skatten!
Lege, medisiner, operasjoner, et system som har ivaretatt mine behov i en krisesituasjon, trygghet... ja, tryggheten er uvurderlig i denne tiden. Å bli møtt med respekt...

Vil bare sove...

Jeg våknet akkurat opp fra en liten "kveldslur"... det er mange av disse "smålurene" for tiden.

Sist tirsdag fikk jeg meg en real nedtur.
Min kalender gikk bare fra operasjonen og fram til 10. mars - fram til da skulle jeg leve så normalt som mulig. Jeg funderte ikke over resultatet og videre behandling. 10. mars skulle jeg få svarene som kunne planlegge den videre kalenderen.

Jeg var forberedt på verst tenkelig resultat, men håpet jo selvfølgelig å få gode tilbakemeldinger.
Da legen og sykepleieren formidlet at prøvesvarene ikke var ferdige, møtte jeg veggen. Selv om jeg fikk et par gode tilbakemeldinger, klarte jeg ikke fokusere på dem. Klarte ikke glede meg over det som var positivt. Jeg var så innstilt og klar til å få prøvesvarene, og til å gå videre i prosessen. I stedet måtte jeg dra hjem uten svar og uten å vite når jeg skulle få svarene.
Jeg kunne fortsatt ikke planlegge tiden framover - jeg må fortsatt gå litt fra dag til dag, uke til uke.

Når jeg tenker meg om i ettertid, ser jeg hvor lite rasjonelt jeg reagerte. Jeg tror faktisk jeg hadde taklet bedre å få en veldig dårlig beskjed, enn å ikke få svar. Vi mennesker er merkelig skrudd sammen.

Når jeg nå har fått dette litt på avstand, gleder jeg meg selvsagt over at sårene gror fint, jeg har ingen vesentlige smerter, lymfeknutene de fjernet var fine og armhulen "friskmeldt".

Dagene går. Formen er relativt grei - MEN... jeg vil bare sove.
Uansett hva jeg gjør, er jeg trøtt og sliten.
Prøver å finne balansen mellom hvile og aktivitet, men så langt har jeg ikke lyktes å fylle på med energi.

På sykehuset får jeg "bidiagnosen" fatigue. Jeg har forstått at dette er helt vanlig for de som har eller har hatt kreft.
Jeg syns selv jeg har vært flink til å takle motstand og smerter gjennom tiden, men akkurat dette sliter jeg med å takle. Det går på humøret. Det er så mye jeg egentlig har lyst til å gjøre, men overskuddet er ikke der.
Men, med dette som så mye annet, det er bare å smøre seg med tålmodighet! Det går jo over, men uvisst tidsperspektiv.

Jeg savner jobben, men innser at jeg ikke har så mye å fare med akkurat nå. Innser at det beste for meg er å slappe av og ta tiden til hjelp.
Jeg savner energien og overskuddet, men innser at jeg må ta tiden til hjelp. Innser at jeg må fokuserer på hvile, aktivitet og kosthold.

I morgen skal jeg tilbake på sykehuset - og håper selvsagt at de har gode svar til meg da. Håper i det minste at de har noen svar til meg. Jeg er fortsatt optimistisk og vet at dette kommer til å gå bra til slutt, men er forberedt på at det kan bli en tøff tid framover.

Nå vil jeg sove...igjen...