Kampen om tilværelsen - og mitt nye liv...

Jeg har mange ganger skrevet at det går bra, det går framover, det går rett vei, det er en kamp... ja, jeg blir nok å skrive noe sånt i dag også :)

Føler virkelig at det går riktig vei dette - i full fart nedover. Ikke så full fart som jeg hører mange andre har på vekttapet, men jeg er meget komfortabel med tempoet kiloene forsvinner. Jeg har passert 37 kilo i minus - siden 29. januar. Det er 6 måneder, og et snitt på litt over 6 kilo pr måned. Tror jeg må si meg fornøyd med det. Hodet og resten av kroppen skal henge med!

Hver dag er en kamp, og jeg merker det fort dersom jeg slurver. Spiser jeg ikke korrekt balansert kost til riktige tider, så sier kroppen fra. Drikker jeg ikke tilstrekkelig, så sier kroppen fra. Får jeg ikke mosjon og frisk luft, så sier kroppen fra. 
Den gir klare signaler i form av hodepine, oppblåst mage, slapphet... dette er alt i alt små plager. Jeg har vært heldig (bank i bordet). Jeg har ingen komplikasjoner, men det betyr ikke at jeg kan lene meg tilbake i go'stolen, slappe av og nyte livet. Jeg må jobbe med det fysiske og det psykiske hver eneste dag - fra morgen til kveld, fra vekkerklokka kimer til øyelokka siger igjen utpå kvelden.

MEN... jeg nyter livet! Jeg nyter min nye tilværelse - tilværelsen som jeg kjemper for hver eneste dag :) 

Jeg elsker å se de positive endringene, og jeg elsker å kjenne på gevinsten av jobben som gjøres! Og ikke minst - jeg elsker å gjøre jobben for å få nettopp denne gevinsten. 
Jeg elsker å gå i butikken og handle klær som jeg i utgangspunktet ikke trodde det var noe vits å prøve... jeg elsker å rydde garderoben for klær som jeg krymper ut av... jeg elsker å stå opp om morgenen og tenke "oh, what a beautiful morning..."

Mitt nye liv har også gitt meg mot til å prioritere meg selv..
Aldri før har jeg satt meg selv høyt oppe på prioriteringslisten min. Jeg har alltid vært en person som har tenkt på andre før meg selv (på godt og vondt), og har vært fornøyd når alle de andre hadde det bra. 

Eller var jeg fornøyd? Nei, jeg var nok ikke det. Men selvbildet var så lavt... jeg kunne gjemme meg bak det å bidra til at iallefall andre hadde det bra. Jeg har levd mange år "i skjul".
Jeg har alltid vært perfeksjonist - kunne aldri gjøre en "jobb" / oppgave uten at det var 100 % perfekt... noe ved meg måtte jo være bra!! Jeg sluttet til og med å spille bridge fordi jeg følte at jeg ikke var god nok...

Mens andre har sett et smilende og lykkelig vesen, har jeg selv kjent på smerten av å ikke strekke til... masken har vært tung å bære.

Nå tør jeg stå fram for meg selv, tør å stille krav og kreve mine rettigheter... jeg tør å si nei når jeg virkelig mener nei, og jeg tør å si at "nå trenger JEG / nå har JEG lyst til....", jeg tør faktisk å si at "dette er det jeg klarer nå" - uten at jeg er urimelig - håper jeg iallefall. Men det henger ennå litt igjen - jeg får mange ganger lyst til å be om unnskyldning for at jeg f.eks sa nei.....

Jeg vil alltid være et medmenneske, og det ligger til min natur å kjempe for at andre har det bra - men det krever faktisk at jeg har noe å gi. For å ha noe å gi, må jeg ha det bra med meg selv - det har jeg nå! :)