Stillstand og glede...

Nå står vekta bomstille!!! Har ikke rikket seg et gram siden sist - men men... kjenner ingen plasser at panikken tar meg. Overbeviser meg selv om at dette er helt normalt, at kroppen trenger litt tid til å omstille seg - til å forstå at jeg virkelig mener alvor denne gangen, og at det løsner igjen ganske snart. Men kanskje trengs det små justeringer for å få fart på systemet igjen?

Trening: Jeg går langturer 2-3 ganger i uka, og trener litt lett styrke på kjernemuskulatur hjemme. Jeg trener nok, så det er ikke der jeg må justere?
Tiltak: jeg fortsetter slik!, men kanskje bli litt flinkere til å få flere småturer.

Mat: Jeg spiser iallefall ikke for mye - men mulig jeg er litt sløv med hyppigheten på måltidene mine? I det siste har det skjedd en del, og jeg merker at det kan gå litt lang tid mellom måltidene. Hmmm.... justering?
Tiltak: Jeg fører oversikt over hva jeg spiser og når jeg spiser. Så får jeg gjøre en vurdering om evt justering.

Drikke: Jeg er for sløv! Jeg VET at jeg ikke får i meg tilstrekkelig med vann. Jeg merker ganske ofte at jeg får dundrende hodepine, og det er vel ingen tvil om hvorfor.
Tiltak: Jeg skjerper meg, og får i meg minst 2 liter vann pr dag!

Men om sagt... jeg har ingen panikk selv om tallene ikke krymper i det tempo som jeg aller helst skulle ønsket. Kroppen krymper! Og det er det viktigste.

Jeg har så lyst å beskrive følelsen av å merke kroppen krympe - men jeg vet ikke om jeg klarer.

Hvordan beskrive følelsen av å gå inn på Vero Moda og kjøpe en topp i størrelse L?? Det har ikke skjedd siden tenårene... hvorpå jeg kommer hjem og oppdager at jeg likegodt kunne kjøp toppen i størrelse M.... og drar dagen etter for å gjøre nettopp det :) 
Og kunne gå inn på Bergans og faktisk kjøpe meg klær?? Og kunne kjøpe treningsklær fra Kari Traa... og faktisk ikke i største størrelsen.
Den følelsen må oppleves - kan ikke beskrives! Men jeg vet at det sitter mange med et smil om munnen og forstår veldig godt hvilken følelse jeg snakker om.

Helt ubeskrivelig! Rett og slett en rus. Føler meg høy på livet :) Duller med meg selv... jeg har kjøpt meg sminke... syns det er gøy å pynte meg i hverdagen...
Jeg har lyst å være sosial igjen - kjenner at det gir meg energi å møte venner!

Hverdagen er en kamp - og jeg merker fort på kroppen når jeg overdriver og tror jeg er 100 % restituert! Da får jeg svi - svi i form av oppblåsthet, luftsmerter, slapp og sliten, smerter i magen.... men dette anser jeg som bagateller, og en påminnelse om at jeg faktisk har gjennomført et rimelig stort kirurgisk inngrep som betyr at jeg må passe på resten av livet.
Jeg er kampklar, og har ikke tenkt å spolere denne muligheten jeg har fått. Jeg har fått livet tilbake - og dette er bare begynnelsen på det livet. 

Folkens - jeg har det strålende! Og ønsker dere alle sammen en fantastisk dag og en riktig god sommer.

Til slutt vil jeg bare takke alle og enhver for støtten jeg får. Dere er fantastiske.