Dagene går...

Det har gått to uker - to uker siden jeg ble operert.
11. februar ble jeg innlagt på Ullevål Sykehus. Jeg skulle møte kl. 07:00 - det er tidlig det. Jeg er først ut av dagens pasienter. Operasjonen er beregnet å ta ca 3 timer.
Harald kjører meg. Vi er ute i god tid...

Jeg blir innskrevet - det gjenkjennelige armbåndet beviser at jeg jeg nå er pasient på Ullevål. Utover dagen gjentar jeg personnummeret mitt til det kjedsommelige.

Jeg får utdelt dagens antrekk - en badekåpe, en sykehusskjorte og sist men ikke minst - den fantastiske bestemortrusa. Litt senere skal jeg få på meg de like fantastiske støttestrømpene! Føler meg hot! "Hot-panst" og "stay-ups"... NIIICE! :)

Kirurgene ankommer - plastikkirurgen tegner opp Norgeskartet - eller verdenskartet, og jeg begynner å bli klar for neste økt.

Operasjonssalen er klargjort. Jeg blir hentet og lagt på operasjonsbordet.
En av sykepleierne skal koble til noe utstyr... bommer på første forsøk, deretter glemmer han å koble til slangen før han setter på apparatet... jeg kjenner et øyeblikks usikkerhet; hmmm.... hvor mye mer skal han her gjøre under operasjonen tro??
En liten stund etter er jeg i drømmeverden - eller, kan vel ikke akkurat si at jeg drømte så mye. Var nok mye lengre borte enn som så.

Ca 11:30 våknet jeg av narkosen. Jeg er omtåket, trøtt, men i god form. Jeg har fortsatt bedøvelse og rimelig hyppig påfyll av smertestillende. De skjønne sykepleierne er stadig innom, og jeg blir i bedre og bedre form.

Jeg er rolig og veldig fornøyd med at denne etappen nå er gjennomført.
Kirurgene kommer innom i tur og orden - ja, det var to kirurger tilstede under min operasjon; kreftkirurgen og plastikkirurgen. De gir begge uttrykk for en meget vellykka operasjon. Spesielt kreftkirurgen er fornøyd - fornøyd med at de gjorde en reduksjon samtidig for da fikk hun tatt godt og vel rundt svulsten. Jeg har ikke sett noe av resultatet - jeg har bandasje over.

Plutselig får jeg et skikkelig heteslag - føler meg skikkelig dårlig! "Ok", tenker jeg - "da er vi i gang med forverring i formen". Jeg har ikke et plagg på kroppen. Alt som dekker meg er bandasje over brystene og en tynn dyne. Svetten renner...
Sykepleier Randi kommer inn til meg igjen (forøvrig den skjønneste sykepleieren jeg noen gang har møtt!!!). Jeg forteller om mine svettetokter og at jeg føler meg uvel, hvorpå hun sier: "ja, vi kan jo kanskje ta bort varmeteppet da." !!!!! VARMETEPPE??? Du kødder nå?? Her har jeg ligget å følt meg skikkelig dårlig, svettet som en gal - og så har dere pakket meg inn i varmeteppe??? Hehe, vi ler godt etterpå :)

Tiden går... det er tid for å bevege litt på seg. Sykepleier Randi og jeg går på vandring i korridorene. Vi møter en forundret kreftkirurg i gangen - "er du på bena alt??".
Jeg får servert lunsj - himmelsk... hvor godt kan egentlig en tørr kneipskive med gulost smake?? Jo, det kan jeg si deg - det kan faktisk smake himmelsk godt :)

Klokken har passert 14:00. Formen er stadig stigende, jeg har vært oppe av sengen og jeg har fått i meg mat. Nå vil de ha meg på do... det funker det også, selv om fargen er nokså unormal - blå - knallblå faktisk. Helt normalt, sier de... og det skal visstnok være sånn et døgn framover.

Jeg er klar til å bli flyttet til Rikshospitalet. Sjåfør Einar henter meg, og han og sykepleier Randi får meg trygt ut i bilen. Vi humper i vei til Riksen og parkerer utenfor hovedinngangen. Derfra går jeg til plastikkavdelingen hvor jeg skal være det neste døgnet. Einar går sammen med meg med bagasjen min.

På Riksen føler jeg med en gang at det er andre forhold. De var ikke helt forberedt på at jeg var på tur, men får ganske raskt et rom. Jeg er litt blek, sier de. De pøser på meg sukkersaft for å få farge i ansiktet mitt igjen. Jeg kommer meg fort i form igjen.

Ettermiddagen og kvelden blir ganske lang og kjedelig. Jeg ligger jo bare der... får besøk av mamma og Harald. Ei venninne stikker også innom. Kvelden hadde blitt fryktelig lang uten besøkene. Det blir mange telefoner og meldinger, og jeg har heldigvis med meg strikketøyet.

Jeg sliter litt med å sovne, men faller til slutt til ro. Men den gleden skulle jeg ikke ha lenge... rett før midnatt triller de inn en skikkelig snorkedame!!!! med beskjed: "hun skal bare sove her." Jeg driter da vel i om hun skal sove her eller hva hun skal - dere vekket meg og hun SNORKER!!!! Det tar lang tid før jeg sovner igjen.

Onsdag reiser jeg hjem.

I dag, to uker etter, sitter jeg er og oppsummerer disse to ukene ganske kort egentlig. Formen er stadig stigende. Jeg er såpass god form at jeg av og til må minne meg selv på at jeg må hvile slik at kroppen får restituert seg.

Mamma har vært hos oss nesten hele tiden fra 1. til 13. februar - var bare hjemme noen dager. Hun har vært helt unik - ryddet og vasket hele huset. Hun har ordnet og fikset slik at Harald og jeg skulle få konsentrere oss om operasjonen og tiden etter! Kommer til å stå i takknemlighetsgjeld lenge!!

4 dager etter operasjonen gjennomfører vi den lenge planlagte 50-årsdagen til Harald. Takket være god hjelp fra familie og venner, går det bra. Gjestene var fornøyde, jeg ble sliten og jubilanten storkoste seg - alt som forventet.

17. februar var jeg på kontroll hos kreftkirurgen. Hun var kjempefornøyd med resultatet og framdriften. Sårene ser veldig fine ut, og ingen grunn til bekymring.

Samme ettermiddag drar jeg og Kira til Larvik. Tenkte Harald skulle få tid til å tenke litt på seg selv, fokusere på jobb og få slappet litt av. Og hva skjer når man endelig slapper av? Jo, da blir man syk. Han ble liggende i influensa. Det er det jeg alltid har sagt... det er farlig å slappe av :) :)

Jeg har jobbet mye med meg selv og det psykiske i denne prosessen. Jeg har akseptert at jeg er syk, og for meg har det vært en suksessfaktor å være åpen om sykdommen. Ikke minst har jeg også akseptert at det tar noe tid før jeg får flere svar og dermed slått meg til ro med det. Jeg går ikke rundt å spekulerer på "hva, hvordan, dersom atte..."

10. mars er neste holdepunkt - da får jeg resultatene og dermed også framdrift i etterbehandling; hvilken behandling som blir nødvendig og omfanget. Inntil da får jeg glede meg over at operasjonen er gjennomført, og formen min, etter forholdene, er god.

Snart klar for neste etappe...

Den siste tiden har vært preget av følelser - to uker med en real "berg- og dalbane". Etter jeg gikk ut med forrige blogginnlegg hvor jeg fortalte åpent om brystkreften, har jeg fått mange positive tilbakemeldinger. For meg har det vært en måte å få utløp for følelser, samtidig som jeg har fått mye støtte fra venner og bekjente. Vil benytte anledningen til å takke dere alle for støtten dere har gitt meg så langt!

Det har vært en tung tid.
Det har vært en tid hvor tårene har kommet ut fra intet. En fremmed ringer, og åpner hyggelig med "og hvordan har du det i dag?". Jeg kjenner tårene presse på. Kjemper mot å bryte sammen i telefonen til denne ukjente mannen. Og sånn har dagene gått. Noen dager har vært gode (etter forholdene), mens andre dager har vært helt "rævva" - for å si det på godt norsk.

Jeg har på mange måter akseptert at jeg har fått brystkreft - at jeg har blitt syk. Jeg har tillatt meg å gråte og jeg har tillatt meg å være litt selvopptatt. Selvopptatt på en måte hvor jeg har tillatt meg å ta vare på meg selv, og gjøre ting som jeg har hatt lyst å gjøre.

Når man blir rammet av sykdom og en diagnose som brystkreft, går det mange rare tanker gjennom hodet. Jeg har ikke vært rasjonell i alle situasjoner, men jeg tror det er sunt å tørre og tenke også de "skumle" tankene. Selv om utviklingen innenfor brystkreft er særdeles positiv, henger det fortsatt noe vondt over ordet. Du har kreft... Jeg kjenner fortsatt at tårene presser på når jeg sier ordet. Jeg kjenner at jeg syns det er vanskelig å si ordet. Det blir så mye mer virkelig med en gang jeg sier det høyt.

Selv om prognosene for min del er positive, har jeg fått meg en liten tankevekker - livet er kort, og jeg har fått en påminnelse på at også jeg kan rammes av alvorlig sykdom.

Nå er ventetiden snart over, og jeg starter nå kampen for å bli frisk. I morgen skal jeg inn for å sjekke evt spredning eller noe sånt. De sprøyter inn en type kontrastveske, og tar deretter røngten.
Tirsdag morgen legges jeg inn.
Tirsdag morgen fjerner de kreftsvulsten!
Tirsdag morgen er starten på et "nytt" liv...

For dere som kjenner meg godt, vet jo at jeg er godt utstyr "der oppe" og det har jeg alltid vært. "Jentene", som en god kollega kaller brystene, er store og har tynget i mange år.
For 15 år siden var jeg innvilget brystreduksjon i Bodø. Dagen jeg skulle opereres blir jeg oppringt; kirurgen hadde blitt syk. Det ble ingen operasjon.
15 år etter ble jeg igjen innvilget brystreduksjon - denne gangen på Aleris hvor jeg hadde min Gastric Bypass for 2 år siden. Denne operasjonen skulle jeg få i begynnelsen av mars 2015. Denne gangen ble jeg rammet av brystkreft, og dermed ingen operasjon. Jeg begynner å tro at det ikke er meningen jeg skal få gjennomført denne operasjonen.
I konsultasjon med kreftlegen og kirurgene på Ullevål, bestemmer de seg for å gjennomføre en kombinasjonsoperasjon førstkommende tirsdag:
Kreftkirurgen fjerner svulsten, mens plastikkirurgen foretar en reduksjon.

Jeg "grugleder" meg!
Jeg gleder meg til å komme i gang - til å få kreften ut av kroppen, og til å få redusert brystene. Jeg gruer meg til tiden etter - eller jeg vet egentlig ikke hva jeg gruer meg til, men kjenner en udefinert spenning i kroppen.
Jeg er ved godt mot, og jeg er klar til å ta kampen. Jeg er en fighter, og jeg skal vinne denne kampen.
Jeg skal kjempe meg tilbake til hverdagen, og tilbake til et nytt og bedre liv.

Dere "hører" fra meg igjen når jeg våkner opp til meg selv på tirsdag.

Nå er jeg klar!