Det vekkes liv i "Berres kamp" igjen – men
denne gangen blir ikke historien å handle om vekt og slike ting, men om de utfordringer man kan møte på i livet.
Vi er i midten av desember...Kira oppfører
seg merkelig og snuser veldig på det ene brystet mitt. Hun gir seg ikke, og
virker bestemt hver gang jeg prøver å ta henne bort.
Og der er den - alle kvinners store skrekk -
kulen du helst ikke vil finne.
Det er snart jul. Jeg er i dårlig form. Jeg
bestemmer meg for å avvente utvikling av kulen - den kan jo kanskje forsvinne
av seg selv - en uskyldig liten sak?!? Jeg håper...
Jeg går inn i juleuken med tårer i det
skjulte - jeg forteller det ikke til noen. Jeg vil ikke at andre skal få
ødelagt julen med bekymring. Det holder at jeg bekymrer meg.
Jeg føler meg stadig dårlig og helt tom, og
har problemer med å sette fingeren på hva det er. Jeg har gått i lengre tid med
smerter i nakke/skulder, og skylder på det.
Jeg prøver å holde motet oppe, men jeg er
lite rasjonell og det går mange scenarier gjennom hodet. Jeg tenker det
verste...
4. januar - gjester har dratt; Harald og jeg
er alene. Jeg bryter sammen og forteller han det. Jeg forteller om kulen jeg
har funnet.
5. januar - jeg ringer pappa som har
bursdag, og sliter med å holde masken. Jeg klarer det såvidt. Jeg har vært hos
legen som har henvist meg til Ullevål for videre undersøkelse. Jeg blir
sykemeldt - belastningen er stor. Syns egentlig det var nok som det var.
6. januar – Dette er dagen jeg forteller det
til mamma, pappa og Line. Vi forteller det også til Haralds søster, Hege, som
er lege.
12. januar er jeg i prat med
pasientkoordinatoren som skal følge meg - jeg har fått time til mammografi
tirsdag 13.
Tirsdag tar jeg bussen til byen og trikken
videre opp til Ullevål. Jeg har god tid... jeg skal finne blokk 6A... Føler jeg
går inn i et smug - en bakgård...og der står det 6A på et skilt. Jeg nærmer
meg...
Jeg finner resepsjonen i 1. etasje. De viser
meg videre til heisen som skal ta meg til 8. etasje. "Pling"...
heisen kommer ned. Den skal hente meg... Jeg går inn, dørene lukkes... På
tavlen står det 2...3...4...5... jeg føler meg mindre og mindre jo lengre opp i
etasjene jeg kommer. Virkeligheten begynner å synke inn. 8. etasje...føler meg
så liten at jeg nesten må ta sats for å komme meg over "dørstokken"
ut av heisen.
Jeg setter meg på venterommet - strikketøyet
er med. Pulsen øker da en herre i hvit frakk kommer ut: "Skjæran...?"
Jeg går med denne herren inn til mamografien - Knut heter han. Knut ber meg ta
av meg klærne - jeg tenker straks på Lisa Tønne sitt show hvor hun forteller da
hun var på mammografi - jeg drar på smilebåndet, og spør om jeg skal ta en Lisa
Tønne. Knut har ikke sett showet, og jeg forteller han om det. Han ler lett, og
sier: "det holder om du tar av deg på overkroppen". Han ber meg peke
sånn ca der kulen er. Jeg gjør det, og vi blir fort enige om at den er lett å
finne. Knut tar de bildene han skal, og finner ut han må ta noen til. Knut drar
fram det positive – kulen er glatt.
Jeg er ferdig og får beskjed om å vente på
venterommet. Etter kort tid kommer Knut ut igjen: "Heidi...(han er på
fornavn nå)... bli med meg." Vi skal inn og ta ultralyd. Radiologen kommer
inn... Hilser pent. Hun heter Mona, og forteller hva hun skal gjøre. Til slutt
ber hun Knut finne fram utstyr for å ta biopsi.
Jeg er helt rolig - Mona kommenterer det.
Har gått inn i meg selv, litt fjern fra omverden. Jeg er ferdig. Får med meg et
skriv, og beskjed om at jeg (eller prøvene mine) skal diskuteres på morgenmøte
påfølgende tirsdag, og vil bli oppringt etter det. Nesten litt eksamensfølelse
– vente på resultatene. Tro om jeg står eller stryker??
En lang uke med venting tar til. Jeg
forteller det til noen flere...
Gjennom uken kommer det reaksjoner, og jeg
prøver så godt jeg kan å tenke positivt. Det blir en veldig lang uke - den
lengste i mitt liv. Mye tårer.
Tirsdagen kommer, jeg venter på telefon...
Tirsdagen går...ingen telefon. Jeg ringer selv kl 15. Radiologen var syk, og de
fikk ikke analysert prøvene. Jeg skulle få telefon dagen etter. Enda en dag
venting..
Onsdag morgen ringer pasientkoordinatoren:
"Jeg håper du har mulighet å komme til Ullevål i morgen kl 09.15."
Selvfølgelig, svarer jeg hyggelig.
Jeg beginner å tolke; - tolker stemmen
hennes og det hun sa... Og hvorfor hastet det slik å få meg inn?? Jeg holder på
å bli gal!
Torsdag 22. januar: Harald er med meg. Vi
tar samme ruten som forrige uke; buss til byen og trikk til Ullevål. Vi tar
heisen til 4. etasje på Kreftsenteret. Jeg finner resepsjonen, hvor jeg
registrerer meg og de viser meg til venterommet.
Tiden går sakte..pulsen slår raskt. Jeg er
stille. Plutselig sier Harald: "Jeg er nervøs...".
Klokka tikker, og klokka passerer 09.30. En
slank dame i hvit frakk kommer - alvorlig i blikket...tror hun sa
"Skjæran...?".
Jeg tar med meg strikketøyet (det er med meg
i dag også), veska, jakken... Harald er med.
Vi går inn på et rom hvor det sitter en
lege. De har presentert seg, men jeg aner ikke hva de har sagt. Jeg har skjønt
det... Legen starter forsiktig, jeg får ikke med meg så mye. Det kommer mange
ord: .... Midt i der hører jeg bare... "Og dessverre viser prøvene
at...." Tårene triller, jeg bare ser lepper som beveger seg. Jeg hører
ikke mer. Jeg synker sammen...hodet i hendene...tårene drypper ned på buksa.
Den store skrekken er blitt en realitet, og
som en av mange norske kvinner har jeg også fått brystkreft.
Dagen er svart! Det blir mye informasjon -
mange inntrykk. Jeg er glad Harald er med og kan få med seg informasjonen.
Etter noen timer betaler jeg og drar hjem.
Samme ruta...trikken til byen, og bussen hjem. Jeg er tom i blikket.. og tom
for ord.
Underveis har vi orientert våre
nærmeste..det er en tung stund og tårene tar aldri slutt.
Utpå kvelden får jeg summet meg litt. Har
fått tid til å fordøye største sjokket. Jeg vet at dette kommer til å gå bra.
Etter hva jeg har fått med meg av informasjon, er prognosene gode. Det er ingen
umiddelbare tegn til spredning.
Jeg er satt opp til operasjon 10. februar,
og hva som trengs av etterbehandlig vil bli avgjort etter operasjonen.
Et par dager etter sjokkbeskjeden, er jeg,
etter forholdene, ved godt mot. Jeg vet jeg går tøffe tider i møte, men skal
klare dette.
I en av arbeidersangene vi sang på Sørmarka
i sin tiden, synger vi: "Kampen den går videre....". Jeg er
kampklar!!
