Sitter her tankefull, og kjenner at jeg må ha ut noen av tankene...
Det er over et år siden mitt liv tok en helomvendig, og jeg gikk bedre tider i møte. Operasjonen min har vært et vendepunkt for meg, og livet slik jeg har det i dag sammenlignet med før operasjonen kan nesten ikke sammenlignes.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen - jeg har vært utrolig heldig! Min operasjon har vært uten komplikasjoner, og livet i etterkant har ikke bydd på de aller største utfordringene - fysisk sett!
Men - for det er et stort men!
Jeg tok et valg - jeg valgte å være åpen om operasjonen. Jeg vet mange ønsker å holde det for seg selv, og jeg respekterer det, men for min del har det vært min terapi - og jeg er utrolig glad for åpenheten og responsen jeg har fått i etterkant.
Til nå har jeg skrevet mest om selve operasjonen, vekttapet, suksesshistorier, noen få refleksjoner rundt det psykiske..
Men det er kanskje på tide å åpne opp for hvem jeg engang var, og hvordan jeg har opplevd livet som overvektig.
Mange har gitt meg tilbakemeldinger at de aldri har sett på meg som stor - har alltid vært så velkledd og smilende. Ja, det har vært min måte å skjule Heidi på. Mitt engasjement, min iver etter å hjelpe andre - et selvforsvar for å slippe fokus på meg selv. En måte å skyve andre unna Heidi... Det var overflaten dere skulle få bli kjent med.
Som barn og ungdom var jeg alltid stor og jeg var tidlig utviklet, og jeg som så mange andre gikk gjennom en grusom periode med mobbing. Det var kommentarer, slengbemerkninger, blikk... det gjorde vondt. Det var mange tårer - i skjul! Den gang ville jeg aldri innrømme hvor vondt det egentlig gjorde. Hver eneste kommentar og hvert eneste blikk rev hjertet mitt i filler...
Jeg husker det som om det var i går! Jeg husker kommentarene - de har brent seg fast, jeg ser for meg blikkene, og jeg husker den dagen mamma og pappa oppdaget det. Hvor vondt er det ikke for foreldre å oppdage at ungen deres blir mobbet?
Jeg bærer ikke nag til noen av de som mobbet - noen har jeg faktisk på vennelisten på facebook den dag i dag. Jeg tror ikke de visste bedre den gang - og jeg velger faktisk å tro at de ikke mente noe vondt med det.
Jeg kom meg gjennom det, og jeg har kommet meg godt i ettertid. Jeg vil faktisk påstå at jeg har blitt sterkere - men jeg har brukt mange år på å bearbeide sorg og sinne.
Det gjør vondt i mitt hjerte hver gang jeg leser om barn (og også voksne) som blir mobbet. Samfunnet kan være brutalt!, og jeg håper vi alle kan ta vår del av ansvaret for å bekjempe mobbingen. La alle få mulighet til et liv uten mobbing og respekter den andre for den fantastiske personen den faktisk er. Og ikke minst - snakk om det. Ikke la mobbing ties i hjel!
Som overvektig ung er livet vanskelig. Alt du ønsker er å være som andre, klare det andre klarer... til tross for at jeg var kraftig i mine unge dager, var jeg aktiv. Jeg var med på både svømming, fotball, håndball og langrenn... jeg presterte godt til og med. Som ung vant jeg flere skirenn, jeg scoret mange mål både som fotballspiller og håndballspiller, og jeg var faktisk en relativt dyktig svømmer.
Men kroppen gjorde det vanskelig, og alt ballet på seg. Det var tungt, og etterhvert begynte jeg å skjemmes mer og mer over hvem jeg var, og jeg ville ikke være med på aktiviteter. Det var flaut... så begynner trøstespisingen.. "The game is on" - den onde sirkelen er i gang.
Trøstespisingen skjer i skjul, og i hodet jobber det mange tanker samtidig. Jeg vet at jeg straffer kun meg selv med spisingen, men samtidig er det noe som forteller meg "dersom ingen ser at jeg spiser, teller det ikke". Så utrolig slem kan man være med seg selv! Lure seg selv til å tro at jeg kan putte i meg alt av søtsaker og usunn mat bare ingen andre ser det. Jeg lurer unna mat, jeg tror at mine foreldre ikke merker at jeg nesten har tømt potetgullposen som lå i langskapet. Selvsagt vet de det ikke - de var jo ikke engang hjemme da jeg spiste!
Dette fortsatte jeg med til rett før operasjonen...
Jeg startet alle mine grusomme slankeforsøk som relativt ung - jeg har herjet kroppen min opp gjennom årene. Det enkleste i verden er å gå ned i vekt - det er jo faktisk bare å slutte å spise, eller tylle i seg en eller annen pulverkur. Men å ikke gå opp i vekt igjen, ja det er rett og slett vanskelig. Og som de aller fleste vet, så kommer vekta da med renter. Så er det en periode med trøstespising igjen før vi starter på neste kur - og sånn går årene, og resultatet blir bare verre og verre.
Jeg har aldri ønsket å prate om vekta mi, og jeg har i alle år prøvd å fortrenge realitetene. Jeg har heller aldri villet innrømme at vekta la begrensninger for meg i mitt voksne liv, og fant alltid unnskyldninger jeg kunne bruke. Men når vekta kommer så langt som den gjorde hos meg, ja da er det begrensninger.
Og nå kommer noe som jeg aldri har skrevet eller sagt i offentlighet, men nå er tiden inne... når vekta viser nesten 150 kilo - ja, SELVSAGT FÅR LIVET NOEN BEGRENSNINGER OG UTFORDRINGER. Jeg kan prise meg lykkelig for at jeg aldri fikk følgeskader i hofter og knær, eller diabetes... men tror ikke jeg kunne gått særlig mye lengre før diagnoselisten hadde blitt lang.
I dag tør jeg være ærlig med meg selv - jeg tør å snakke om vekta, kroppen og det jeg har vært gjennom. Men jeg kjenner at det fortsatt gjør vondt når jeg snakker om det, og jeg kjenner at det butter litt i mot hver gang jeg skal snakke med noen om det. Noe av meg vil holde tilbake, mens noe bare lar tankene komme ut.
Jeg sliter fortsatt med å se hvor flott jeg har blitt (kan faktisk ikke tro at jeg skrev akkurat det der!!!)... Når jeg ser meg i speilet, ser jeg den store Heidi. I hodet mitt vet jeg at jeg faktisk har halvert kroppsvekta mi det siste året. Jeg vet at jeg kan gå i butikker å kjøpe klær i størrelse M og S, og jeg ser jo faktisk at noe har skjedd. Men noe i meg klarer ikke å forstå hvordan kroppen min egentlig ser ut nå. Er den så mye mer forskjellig enn den var 18. februar 2013? Jeg vet jo svaret, er ikke dum... :) Jeg ser jo på bilder at det er stor forskjell, men jeg trenger faktisk bilder for å klare å se forskjell - og det skremmer meg.
Her er vi inne på det store "men'et" jeg snakket om i begynnelsen - det psykiske. Det spiller meg et puss, og jeg må jobbe knallhardt hver eneste dag. Det tærer på kreftene, og jeg kjenner jeg er sliten.
Når det er sagt vil jeg til slutt tilføye at jeg har et hærlig liv! Jeg har en familie som støtter meg 100 %, verden beste kjæreste som backer meg opp hele tiden, og som oppmuntrer meg i hverdagen (og som faktisk oppfordrer meg til å shoppe klær!!!). Jeg har en fantastisk jobb og flotte kolleger - en plass man kan være akkurat den man er, og blir respektert for den man er. Jeg har gode venner og jeg kjenner livsglede.
Det ble en litt brå slutt på dette blogginnlegget, men jeg må faktisk skynde meg avgårde på trening :)
